MittLivIBlekk

Heisann..

Som jeg har skrevet i et innlegg tidligere, vil jeg poste innlegg fra den tidligere bloggen innimellom her. Dette er de inleggene som det enten har vært stilt mange spm på, eller som jeg har fått store å spennende opplevelser utav etter å ha postet dem.. Så her kommer inlegg nr 2..

Postet 24/09-2009

Har akkuratt krabbet tilbake i sofaen etter å ha vært inne til min kjære for å kysse han godnatt. Vi ble da sittende å prate litt om sex. Ettersom jeg har mye store smerter fortiden er det lite jeg klarer og da desverre heller ikke dette.. Og tru meg, dette er veldig frusterende:).  Vi hadde bare en vanlig samtale som mange par har, men det fikk meg til å tenke litt. Tenke litt mere over det med Sex i et forhold..

Jeg er må begynne med å si at jeg absolutt ikke er ei av de jentene som påstår at sex ikke er så viktig i et forhold, at det er noe som burde prioriters sist,.. Nei nei, sex er veldig viktig i et forhold, man må kunne ha god og herlig sex, man trenger virkelig denne kontakten mellom hverandre. Den intimiteten som er så fantastisk kan fort gjøre andre problemer uviktige..

Jeg kan ærlig si at han er virkelig den personen jeg har hatt best sex med, både før vi valgte å gå inn i dette foholdet og etter. Han vet hva jeg liker, han tester ut ting å faktisk ser etter reaksjonene mine, og vi er veldig ærlige om hva vi liker og absolutt ikke liker.. Han Gir meg en følelse som er ubeskrivelig, om det så er en kjapp en før vi skal et sted eller om det er en romantisk etterlengtet opplevelse, også kaldt å elske. Han får meg til å føle meg vel, får opp selvtilitten min, og gjør så jeg føler meg vakker. Uansett..

Men hvor viktig er egentlig sex?

Si hvis man treffer en fyr, han er helt perfekt på alle måter for deg, man trives sammen og man har det virkelig bra, men sexen er forferdelig. Man oppnår aldri orgasme, føler at alt blir feil, føler at man ikke blir hørt, og rett å slett har en dårlig opplevelse hver gang.. Kan man da virkelig holde på dette forholdet? Kan Man virkelig håpe at det vil bedre seg med årene? Jeg trur kanskje det kan bli et større problem innenfor resten av prøvelsene man kommer utfor. At dette vil kunne gi en annspenning som man kanskje ikke relaterer til sexen der og da, men som virkelig påvirker forholdet negativt.

Hva trur dere?

I tilegg er jeg en person som elsker å prøve ut alt mulig. Alt man kan gjøre sammen, el på hverandre. Om det er stillinger, leketøy, de forbudte steder, eller om det er å krydre med å gjøre det et offentlig sted.. Heldig vis for meg er kjæresten min på samme måte, og vi prøver alt vi kan for å tilfredtille alle hverandres fantasier.. Jeg trur også dette kan være en viktig del. Jeg mener ikke at sexlivet behøver å være kjedelig om man ikke prøver ut nye ting, men jeg trur at det kan være noe som gjør at man bringes nærmere hverandre. For å ha god sex er det mange ting som spiller inn. For meg så må det være tillit, følesesmessig tilstedeværelse, ærlighet, gi&ta, og absolutt komunikasjon.. Noe jeg har glemt?

Så sluttresultatet av dette inlegget blir med spørsmål til dere.

Hva mener dere er viktig ang sex?

Synes dere sex faktisk er så viktig i et forhold?

Hva må til for å ha god sex?

Og sist men ikke minst..

Noen som har tips til stillinger, leker eller opplevelser dere anbefaler andre å teste ut?

Im open for everything:)

Det er nå utrolig lenge siden jeg blogget.. Mye har skjedd i livet mitt, og jeg har prøvd å takle det må min måte, det gikk utover bloggingen, men jeg har merket savnet.. Å funnet ut at jeg trenger bloggen, og jeg trenger dere.. Så jeg begynner rett på igjen. Og man vil nå få muligheten atter en gang til å følge mitt liv.. Adrianes liv i blekk.. Håper jeg fortsatt har dere..

Har du noen gang merket hvordan andre menneskes syn på deg påvirker deg?

Mennesker som har en viktig betydning for deg å livet ditt..

Da mener jeg ikke hva folk sier eller gjør, heller det som ikke blir sagt. Tanker eller meninger du bare vet at denne personen har. Det kan være et blikk, en holdning, eller ordene mellom setningene som blir sagt..

Jeg har hvertfall det..

Jeg har alltid sett på meg selv som en person med god selvtilitt.. En person som alltid har gått med hevet hode. En som har ment at jeg vil klare alt jeg setter meg inn for å klare.  Så følelsen man sitter igjen med når du meker at den du en gang var, ikke lengre er den du er.

Det stikker, det skjærer.. Man kjenner tårene presse på, men man holder fast ved at man ikke skal la den tåren falle. Man trenger den siste lille biten av makt man kan ha..

Hvorfor har du ikke trua på meg lengre.?

Hvorfor må du alltid fortelle meg feilene jeg har, i stede for å fokusere på det positive..?

Hvorfor kan du ikke bare legge ditt eget syn til side å gi meg det minste håp på at dette går bra, at jeg klarer dette?

Jeg hater virkelig at en annen persons mening virkelig skal ha denne effekten på meg. Jeg trudde ikke lengre at noe sånt ville knekke meg.

Jeg tok feil..

Det sporet tok fort en annen retning.

Hvis dere leste innlegget om det valget jeg hadde så var det ang å si opp en jobb jeg virkelig mistrivdes i å begynne i en annen med mulighetene jeg ønsket.. Jeg valgte til slutt å si opp etter mye tenking og x ant intervjuer med den andre jobben, hvor sjefen selv prøvde å overtale meg til å begynne. De sa de ville ha meg, og at de helst ville jeg skulle begynne dagen etter første møte. Dette fortsatt også på de neste 2 intervjuene jeg motokk et tilbud som jeg takket ja til så jeg sa opp jobben min forige tirsdag, i viten om at jeg skulle skrive under en kontrakt samme dagen og begynne på mandag .

Mye styr skjedde med at den nye dagelige lederen ikke motokk de papirene han trengte fra øvre ledelse, så vi måtte utsette kontraktskriving i et pr dager.. Mandagen kom og jeg hadde fortsatt ikke hørt noe, prøve å ringe, men kom ikke igjennom så jeg møtte opp i dag for å finne ut hva som skjedde.

Den dagelige lederen hadde visstnok da akkurat sendt meg en mail ang situasjonen. Han måtte hjelpe noen kunder før vi kunne prate så i mellomtiden sjekket jeg mailen min. Jeg hadde fått mail, og skrivet gjorde meg målløs..

Dette var mailen jeg fikk.

Hei Adriane

Så du hadde ringt.. Sitter alene her.

Beklager sen tilbakemelding. Jeg hadde håpet på at vi kunne fått på plass de viktige brikkene slik at man kunne ha jobbet videre med og utvikle service markedet. Har konferert med Navn og Navn ang stillingen som vi sendte deg tilbud på i forrige uke.

De bekrefter overfor meg at de ikke ønsker og ansette deg som deleekspeditør/ kundemottaker. Årsak er som de sier at erfarings nivået ikke er tilstede.

Jeg har gjort hva jeg kan i saken. Men de ønsker og lyse ut stillingen . Jeg beklager dette. Men har vist ikke mye jeg skulle ha sagt i denne forbindelse.

Mvh

Navn

Så nå sitter jeg her, uten jobb, med en sønn på 4 år  leilighet og vanlige regninger og utgifter..

Jeg vet faktisk ikke om jeg skal gråte, le eller legge meg ned å skrike.. Dette er så skinnsykt frustrerende..

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre nå..

Ikke akkurat det koseligste innlegget, men måtte bare få det ut..

Photo by dragonflaiii

Noen ganger føler jeg at jeg ikke blir sett, at jeg ikke blir hørt, at jeg ikke er tilstede..Følelsen av at andre ting bestandig settes i fokus, og at jeg selv kun skal føye meg etter tilfellet.

Hva kommer det av at personlige oppnåelser, materielle ting, eller egen egoisme skal kunne ta all fokuset vekk fra ting som burde hatt en prioritering.

Hvertfall i blant.

Jeg føler at jeg lytter, at jeg støtter, at jeg roser. Jeg føler at jeg gjør ting for å ha det koselig, at jeg gir følelsen av å bli satt pris på. At jeg gir følelsen av behag og nytelse.

Så hvorfor må jeg kjempe for å få dette tilbake?

Jeg vet at jeg kan være vanskelig. Jeg forstår kanskje ikke bestandig, og jeg klarer ikke og oppnå det samme, men de oppnåelsene jeg har er fortsatt viktige for meg. Jeg trenger også å få følelsen av at jeg teller, at det jeg gjør har et positivt utfall.

 Jeg trenger å bli sett.

Jeg trenger å bli hørt.

Jeg trenger å bli tatt hensyn til.

Jeg er her..